Hei jeg heter Trine og alkoholiker.
Så lenge jeg kan huske, heilt tilbake til 3 års alderen, har jeg følt meg annerledes og ikke hørt riktig til. Jeg vokste opp med en far som også var alkoholiker
og ei mor som var veldig med avhengig og syk. Jeg hadde ei to år yngre søster som var veldig forskjellig fra meg. Alltid mild og snill og veldig søt. Det likte mine foreldre godt, og jeg blei den frekke, bråkete for at de skulle se
meg også. Å få kjeft var jo bedre enn ingen oppmerksomhet.
Jeg søkte tidlig ut, sov hos bestevenninna så ofte jeg kunne, og var med de i feriene også så sant det var mulig. Jeg trivdes ikke hjemme, en
visste aldri hvordan stemninga var, og det kunne snu seg på minuttet.
Jeg hadde akkurat fylt 14 da jeg fikk smake alkohol for første gang på en jentetur. For en åpenbaring. Her kom min beste venn og medisin inn i livet
mitt. Selv om jeg hadde blackout første gang, og var syk heile dagen etterpå, kunne jeg nesten ikke vente til neste gang. Plutselig smelta alle vonde følelser bort, jeg var fri og glad, en blant de andre,
turte mer. Jeg elska
følelsen alkohol gav meg, dette var lykke på høyt nivå.
Det blei mye festing i tenårene. Alltid gledet jeg meg vilt til å kunne drikke meg fri, alltid drakk jeg fortest og blei fullest.
Jeg drakk foreløpig
uten så mye konsekvenser, selv om jeg var mye fyllesyk dagen derpå var det verd det.
Så møtte jeg mannen jeg giftet meg med og fikk raskt 2 barn i begynnelsen av tyveårene. Det blei noen år med mindre
alkohol. Mannen min skjønte litt hvordan det lå ann... han så jo hvordan jeg var da jeg endelig fikk drikke. Han var streng, og jeg hørte faktisk på han. Men var det en bursdag eller noen som skulle feire noe, gledet jeg meg
vilt til å skulle få drikke. At vi skulle feire noe eller noen kom i andre rekke. Frihetsfølelsen og friminutt fra mitt kompliserte selv, var hovedgrunnen for meg.
Sånn gikk tyveårene og i begynnelsen av
tredve årene fikk mannen min kreft. Jeg taklet det dårlig, det blei mange opp og nedturer. Alkoholen kom mer og mer inn som en trøst i livet. Det blei verre å slutte av når jeg drakk litt. Jeg hadde jo bare lyst til å drikke
mer og sovne tilslutt. Jeg blei irritabel om jeg ikke fikk drikke nok. Oppfinnsom for å finne grunner til å drikke, både ovenfor meg selv og de rundt meg. Jeg blei dårligere psykisk, prøvde alle muligere måte å få
det bedre. Jeg prøvde psykolog, gestaltterapi, trening, antidepressiva, VBA, men så lenge jeg drakk mer og mer, fikk jeg det dårligere og dårligere. Jeg så overhodet ikke at det hadde noe med saken å gjøre.
Så døde min mann, og alkoholen blei min beste medisin for sorgen jeg overhodet ikke orket å kjenne på. Det styrte livet mitt mer og mer, og det er vondt å tenke på hva det medførte for barna mine, som hadde trengt
en mor som var tilstede når de mistet faren sin. For noen krefter og livet blei verre og verre.
Tilslutt var jeg totalt i alkoholens klør og måtte drikke heile døgnet for å holde meg tålig frisk. Verdier og moral
betydde mindre og mindre. Jeg ville bare være i fred og drikke meg full. For et mareritt av et liv når jeg ser tilbake på det rotteracet for å få det sånn tålig til. Barna kunne ikke regne med meg lenger, jeg kjørte
bil selv om jeg hadde drukket. Livet blei mørkere og mørkere og tilslutt virket ikke alkoholen heller lenger. Jeg kunne ikke leve med og heller ikke uten alkohol.
Så svart var det at jeg tenkte å ta bilen og kjøre
utfor et sted. Nå hadde alle de rundt meg det bedre uten meg, det var jeg sikker på.
Heldigvis hadde jeg en kamerat som hadde spurt meg en stund om ikke jeg ville gå med på et AA møte. Jeg var desperat
etter en endring i livet og gikk motvillig med.
Det har jeg aldri angret en dag på. Her traff jeg fantastiske mennesker som hadde opplevd det samme. Jeg kunne snakke om den store skammen min, de hadde jo opplevd det samme. For en trøst
og det gav meg håp om å komme ut av det helvete jeg satt i. Jeg gjorde alt de foreslo. Fikk meg en fadder, satt i gang med trinnene og tok tjenester så fort jeg kunne. Sakte men sikkert blei livet bedre. For en reise det har vært. Jeg
har blitt kjent med meg selv som jeg aldri har kjent meg. Jeg har fått en høyere makt å henvende meg til for styrke til å klare hverdagen. Barna regner med meg igjen. Jeg har programmet og AA venner å bruke når livet går
opp og ned. For det gjør det jo fortsatt, men nå drikker jeg ikke på det lenger. Jeg reagerer fornuftig og bruker de 12 trinn å leve i. For meg er det skrekken å tilbake til det helvete jeg satt i. Jeg kunne ingenting. I dag
kan jeg alt unntagen å drikke og er veldig takknemlig og ydmyk for det. Å hjelpe andre, se håpet tennes i øynene deres er en ufattelig gevinst av programmet. Å bringe budskapet videre, er alfa og omega for å beholde
det. Jeg anbefaler varmt å gi AA programmet en sjans, det kunne jo være det passet akkurat for deg.
Mvh Trine