Egen historier

Hei jeg heter Trine og alkoholiker.

 

Så lenge jeg kan huske, heilt tilbake til 3 års alderen, har jeg følt meg annerledes og ikke hørt riktig til. Jeg vokste opp med en far som også var alkoholiker og ei mor som var veldig med avhengig og syk. Jeg hadde ei to år yngre søster som var veldig forskjellig fra meg. Alltid mild og snill og veldig søt. Det likte mine foreldre godt, og jeg blei den frekke, bråkete for at de skulle se meg også. Å få kjeft var jo bedre enn ingen oppmerksomhet. 

Jeg søkte tidlig ut, sov hos bestevenninna så ofte jeg kunne, og var med de i feriene også så sant det var mulig. Jeg trivdes ikke hjemme, en visste aldri hvordan stemninga var, og det kunne snu seg på minuttet. 

Jeg hadde akkurat fylt 14 da jeg fikk smake alkohol for første gang på en jentetur. For en åpenbaring. Her kom min beste venn og medisin inn i livet mitt. Selv om jeg hadde blackout første gang, og var syk heile dagen etterpå, kunne jeg nesten ikke vente til neste gang.  Plutselig smelta alle vonde følelser bort, jeg var fri og glad, en blant de andre,

turte mer. Jeg elska følelsen alkohol gav meg, dette var lykke på høyt nivå. 

Det blei mye festing i tenårene. Alltid gledet jeg meg vilt til å kunne drikke meg fri, alltid drakk jeg fortest og blei fullest.

Jeg drakk foreløpig uten så mye konsekvenser, selv om jeg var mye fyllesyk dagen derpå var det verd det.

 

Så møtte jeg mannen jeg giftet meg med og fikk raskt 2 barn i begynnelsen av tyveårene. Det blei noen år med mindre alkohol. Mannen min skjønte litt hvordan det lå ann... han så jo hvordan jeg var da jeg endelig fikk drikke. Han var streng, og jeg hørte faktisk på han. Men var det en bursdag eller noen som skulle feire noe, gledet jeg meg vilt til å skulle få drikke. At vi skulle feire noe eller noen kom i andre rekke. Frihetsfølelsen og friminutt fra mitt kompliserte selv, var hovedgrunnen for meg.

 

Sånn gikk tyveårene og i begynnelsen av tredve årene fikk mannen min kreft. Jeg taklet det dårlig, det blei mange opp og nedturer. Alkoholen kom mer og mer inn som en trøst i livet. Det blei verre å slutte av når jeg drakk litt. Jeg hadde jo bare lyst til å drikke mer og sovne tilslutt. Jeg blei irritabel om jeg ikke fikk drikke nok. Oppfinnsom for å finne grunner til å drikke, både ovenfor meg selv og de rundt meg. Jeg blei dårligere psykisk, prøvde alle muligere måte å få det bedre. Jeg prøvde psykolog, gestaltterapi, trening, antidepressiva, VBA, men så lenge jeg drakk mer og mer, fikk jeg det dårligere og dårligere. Jeg så overhodet ikke at det hadde noe med saken å gjøre.

 

Så døde min mann, og alkoholen blei min beste medisin for sorgen jeg overhodet ikke orket å kjenne på. Det styrte livet mitt mer og mer, og det er vondt å tenke på hva det medførte for barna mine, som hadde trengt en mor som var tilstede når de mistet faren sin. For noen krefter og livet blei verre og verre.

Tilslutt var jeg totalt i alkoholens klør og måtte drikke heile døgnet for å holde meg tålig frisk. Verdier og moral betydde mindre og mindre. Jeg ville bare være i fred og drikke meg full. For et mareritt av et liv når jeg ser tilbake på det rotteracet for å få det sånn tålig til. Barna kunne ikke regne med meg lenger, jeg kjørte bil selv om jeg hadde drukket. Livet blei mørkere og mørkere og tilslutt virket ikke alkoholen heller lenger. Jeg kunne ikke leve med og heller ikke uten alkohol. 

Så svart var det at jeg tenkte å ta bilen og kjøre utfor et sted. Nå hadde alle de rundt meg det bedre uten meg, det var jeg sikker på. 

 

Heldigvis hadde jeg en kamerat som hadde spurt meg en stund om ikke jeg ville gå med på et AA møte. Jeg var desperat etter en endring i livet og gikk motvillig med. 

Det har jeg aldri angret en dag på. Her traff jeg fantastiske mennesker som hadde opplevd det samme. Jeg kunne snakke om den store skammen min, de hadde jo opplevd det samme. For en trøst og det gav meg håp om å komme ut av det helvete jeg satt i. Jeg gjorde alt de foreslo. Fikk meg en fadder, satt i gang med trinnene og tok tjenester så fort jeg kunne. Sakte men sikkert blei livet bedre. For en reise det har vært. Jeg har blitt kjent med meg selv som jeg aldri har kjent meg. Jeg har fått en høyere makt å henvende meg til for styrke til å klare hverdagen. Barna regner med meg igjen. Jeg har programmet og AA venner å bruke når livet går opp og ned. For det gjør det jo fortsatt, men nå drikker jeg ikke på det lenger. Jeg reagerer fornuftig og bruker de 12 trinn å leve i. For meg er det skrekken å tilbake til det helvete jeg satt i. Jeg kunne ingenting. I dag kan jeg alt unntagen å drikke og er veldig takknemlig og ydmyk for det.  Å hjelpe andre, se håpet tennes i øynene deres er en ufattelig gevinst av programmet. Å bringe budskapet videre, er alfa og omega for å beholde det. Jeg anbefaler varmt å gi AA programmet en sjans, det kunne jo være det passet akkurat for deg. 

 

 

Mvh Trine

 

Marlyn sin historie

Totalt utslått av livet med alkoholen orket jeg ikke tanken på en eneste slurk til. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til så jeg klamret meg til et halmstrå, men jeg hadde fått det for meg at det kanskje fantes noen i AA som visste hvordan jeg hadde det. Jeg ringte AA’s kontakttelefon og der begynner min AA-historie. Dagen etter ble jeg møtt av et AA-medlem. Selv om jeg fortsatt var skjelven etter siste fyllekule, var livredd, ufri, skeptisk, bunn ulykkelig og dypt fortvilet fikk følge på veien. Det har jeg hatt siden! Jeg var kommet til riktig sted.

 

Jeg kommer aldri til å glemme noen av ordene fra mitt første AA-møte: ”Gi deg, det er likevel en kamp du ikke kan vinne!”.  Kampen sluttet der! Ordene traff meg midt i mellomgulvet, og jeg tenkte: ”Genialt, men kan det være så enkelt? ”.

Etter mange års edruskap hender det fortsatt at jeg stiller meg akkurat det samme spørsmålet. Svaret blir alltid det samme: AA’s løsning virker, bare jeg gjør det enkelt! Det betyr ikke at veien hit alltid har vært lett, livet har dager i alle nyanser. Likevel: Om jeg har hatt det aldri så vondt, ville jeg likevel ikke byttet med en eneste dag på fylla.

 

For å ta det viktigste først, så har AA’s tolv trinn gitt meg det de som har gått veien før meg før lovet. Frihet fra alkohol. Jeg trenger det ikke mer. Når jeg ser inn i meg selv kan jeg ikke begripe hva jeg skulle bruke den til. ”Den er tatt vekk”, for å bruke ei kjent AA-formulering. Jeg har sakte lært meg å leve livet med dets utfordringer, så godt jeg kan. Gjennom å lese litteraturen, gjøre det som er anbefalt der, og å være sammen med andre AA-medlemmer, har jeg sakte men sikkert forandret meg til det mennesket jeg opplever meg selv som å være i dag. Det som finnes mellom permene i Storboka er også blitt min styrke, mine erfaringer og mine håp. ”Fangen” er blitt fri og hel. Flåsete vil kanskje enkelte hevde. Jeg tenker på hva jeg selv syntes om noe av ordbruken i Storboka da jeg tok fatt på lesingen natta etter mitt første møte. Oppøst, pompøst, overdrevet, osv.. Og, jeg tenkte den aldri kunne ha hatt det så jævlig som meg den som hadde skrevet det. Syk som jeg var så jeg ikke at det ikke var en forfatter, men over hundre rehabiliterte alkoholikere. Jeg protesterte vilt mot ordet Gud, og jeg trodde selvransakelsen var en slags gapestokk.

 

Men, stemningen jeg opplevde på det første møtet hadde forandret noe grunnleggende i meg. Jeg hadde fått håp om noe annet. Menneskene som møtte meg ga meg det. ”Det blir bedre”, sa de. ”Det er mulig”, sa de. ”Velkommen”, sa de. ”Du er kommet til rett sted”. Akkurat det siste håpte jeg ei god stund skulle vise seg å være feil, at jeg hadde overdrevet eller noe.  Sannheten kan være tøff å svelge. Etter hvert godtok jeg det totale nederlaget. Det ble snakket om ”å svelge kameler” blant AA-vennene.  De første årene kjentes det som det var det jeg drev med det meste av tida, og det gjorde vondt. Den indre smerten var til tider nesten uutholdelig. ”Ta en time av gangen”, sa fadderen min da. ”Det blir bedre i morgen”. Jeg holdt ut, og gjorde så godt jeg kunne. Ba om tilgivelse der jeg måtte.  Leste og skrev og delte og delte og delte. Gradvis forsvant det gamle i meg. Jeg kan ikke si dato og klokkeslett for når smerten ble borte, men den ble det.

Vandringen i tovtrinnsprogrammet håper jeg vil fortsette, en dag av gangen, så lenge jeg lever. Jeg har fått uendelig mange tillegg til det edrue livet ved hjelp av tenkningen som finnes i det.

Jeg opplever ”en ny frihet og en lykke”, hver eneste dag.

 

 

Vennlig hilsen, AA-medlem, kvinne, edru i mange år.

 

        EN RUSHISTORIE

 

Jeg var 17-18 år første gang jeg smakte alkohol. Jeg reagerte helt normalt – kanskje bortsett fra at jeg likte både smaken og virkningen.

Mitt forbruk lå i mange år innenfor hva man ville kalle «normalt» - jeg brukte ikke alkohol utover det som var vanlig i min omgangskrets. Jeg hadde aldri behov for å reparere dagen derpå, og så det ikke som noe brysomt eller ubehagelig dersom jeg skulle måtte si nei takk f.eks. på grunn av bilkjøring eller lignende.

Men etter at jeg var passert 30 år, startet forbruket å stige. Ikke så mye at det var merkbart for meg selv eller mine omgivelser. Men sett i ettertid dukket der etter hvert opp visse faresignaler: Jeg prioriterte invitasjoner eller arrangementer hvor det ble servert alkohol, jeg merket at min toleranse for alkohol økte, jeg tømte alltid glasset helt ut når vi skulle gå, og jeg ble oftere mer beruset enn jeg burde.

Jeg begynte også å drikke midt i uken, selv om jeg skulle på arbeid dagen etter. Jeg drakk også når jeg var hjemme alene, og jeg begynte bevisst å forsøke og skjule forbruket mitt.

Jeg innså at jeg «hadde alkoholproblemer». Men det var ikke en plutselig utvikling i utforbakke – det var mer små, nesten umerkelig trinn nedover.

Jeg brukte nå så å si daglig alkohol, og spesielt weekender og helligdagsperioder, samt ferier, ble brukt til å drikke.

En lørdags formiddag ved ti-tiden, da jeg sto ved stuevinduet med min pjolter nummer tre, kikket jeg ut på menneskene på gaten utenfor. Jeg tenkte at det var ubegripelig at noen kunne kaste bort en fridag med å gå rundt å være edru.

Da innså jeg at jeg nok var fullbefaren alkoholiker.

Jeg klarte å holde på jobben min, men mine fravær var såpass mange at jeg mistet retten til egenmelding – kun legeattest ville bli godtatt. Jeg visste at det var like før alt raste sammen.

En mandag formiddag da jeg satt ved pulten min, skjelvende og kaldsvettende, kom en kollega inntil meg. Han snakket i klartekst, og spurte om han fikk lov til å kontakte AA for meg. Jeg var så langt nede at jeg sa ja. Nå måtte jeg ha hjelp.

Det gikk bare en halv time, så kom en jeg kjente fra før – fra et annet firma, men samme yrke. Han sa ingenting om at jeg måtte slutte å drikke (det visste jeg fra før, men kunne ikke). I stedet fortalte han sin historie, og jeg kjente meg igjen. Han inviterte meg til et AA-møte, så kunne jeg se om det kunne være noe for meg.

Neste kveld deltok jeg på mitt første møte i AA. Helt fra første stund følte jeg meg velkommen, og jeg følte meg hjemme. De tolv trinn appellerte til meg, og jeg følte at her var noe som passet for meg. Det var ikke som å knipse med fingeren, og så var jeg edru. Trinnene krevde noe av meg, men jeg kjente det hjalp. Med mottoet «En dag av gangen» forsvant gradvis det fysiske og mentale suget etter alkohol. Jeg hadde en sprekk etter ca 3 månder, men heldigvis var rusen ikke så god som jeg mente å huske, og jeg var raskt tilbake i programmet.

Det er nå gått en god del år hvor jeg har fått beholde mitt edruskap. Jeg har måttet lære meg tålmodighet – det tar tid å få et naturlig forhold til et alkoholfritt liv, det tar tid å gjenopprette tillit hos familie, venner og arbeidsgiver.

Jeg går fortsatt på AA-møter – jeg vet hvor farlig det kan være å tro at jeg noen gang kan ha et normalt forhold til alkohol. AA-møtene er min vedlikeholdsmedisin.

Og – du verden hvor trivelig det er å kaste bort en fridag med å gå rundt å være edru!