Bill Wilson 12 trinn

Opprinnelsen til de tolv trinn

Opprinnelsen til AAs tolv trinn

 

(Oversettelse av en artikkel skrevet av Bill W. med tittel:

”A Fragment of History: Origin of the Twelve Steps)

 

 

AA-medlemmer spør alltid: ”Hvor kom de tolv trinnene egentlig fra?” Når alt kommer til alt er det kanskje ingen som vet det. Allikevel står noen av de begivenhetene som førte til at de blei formulert like klart for meg som om de fant sted i går.

 

I den grad det hadde med mennesker å gjøre, så var inspirasjonskildene til trinnene våre tre stykker – Oxfordgruppene, dr. William D. Silkworth ved Towns Hospital og den berømte psykologen William James som av noen blir kalt den moderne psykologiens far. Historia om hvordan disse tre påvirkningsstrømmene blei samlet og hvordan de førte til at de tolv trinnene våre blei skrevet ned, er rørende og delvis rett og slett utrolig.

 

Mange av oss vil huske Oxfordgruppene som en moderne evangelisk bevegelse som blomstret på 1920-tallet og de tidlige 30-årene og som blei ledet av dr. Frank Buchman som en gang hadde vært luthersk prest. Oxfordgruppene la den gang stor vekt på personlig arbeid av et medlem med et annet.  AAs tolvte trinn har sin opprinnelse i den viktige praksisen. Den moralske kjernen til Oxfordgruppene var absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. De praktiserte også en type bekjennelse som de kalte ”deling” og det å rette opp skader som de hadde vært opphav til som de kalte ”å gjøre opp”. De hadde dyp tro på sin ”stille stund”, en meditasjon som blei praktisert både av grupper og enkeltmedlemmer, der de søkte veiledning fra Gud for hver eneste detalj som gjaldt livet, stor eller liten.

 

Disse grunnleggende ideene var ikke nye, de kunne ha blitt funnet andre steder. Men redningen for oss som de første alkoholikerne som kontaktet Oxfordgruppemedlemmene, var at de la stor vekt på disse spesielle prinsippene. Og det som var heldig for oss var det faktum at medlemmene gjorde seg mye umak med ikke å blande seg opp i den enkeltes personlige religiøse synspunkter. Deres fellesskap, på samme måte som vårt senere hen, forsto behovet for å være strengt livssynsnøytral.

 

På ettersommeren 1934 hadde min avholdte alkoholikervenn og skolekamerat Ebbie, sluttet seg til disse velmenende menneskene og hadde med ett blitt edru. Fordi han var alkoholiker, og av den ganske sta typen, så hadde han ikke vært i stand til å ”kjøpe” alle Oxfordgruppens ideer og holdninger. Allikevel så blei han berørt av deres dype alvor og følte seg temmelig takknemlig for det faktum at omsorgen deres hadde, inntil videre, fjernet drikkebesettelsen hans.

 

Da han kom til New York senhøstes 1934, tenkte Ebbie øyeblikkelig på meg. På en hustrig novemberdag ringte han til meg. Kort tid etter så han på meg over kjøkkenbordet i 182 Clinton Street i Brooklyn, New York. Slik som jeg husker den samtalen så brukte han stadig vekk uttrykk som disse: ”Jeg fant ut at jeg ikke kunne holde kontroll over mitt eget liv.”; ”Jeg måtte bli ærlig overfor meg selv og et annet menneske.”; ”Jeg måtte gjøre opp for den skaden jeg hadde gjort.”; ”Jeg måtte be til Gud om å få veiledning og styrke, selv om jeg ikke var sikker på at det fantes noen Gud.”; ”Og etter at jeg for alvor forsøkte å utføre dette så fant jeg ut at trangen min etter alkohol forsvant.” Så ville Ebbie, om igjen og om igjen, si noe som dette: ”Bill, det er ikke på noen måte som å være på vannvogna. Du slåss ikke mot trangen til å drikke – du blir befridd fra den. Jeg har aldri hatt en slik følelse før.”

 

Slik var summen av det som Ebbie hadde fått med seg fra Oxfordgruppevennene sine og som han brakte videre til meg den dagen. Selv om disse ideene ikke var nye, så traff de meg så men som en pall med murstein. I dag forstår vi nøyaktig hvordan det var – en alkoholiker som snakker med en annen som ingen andre kan.

 

To eller tre uker seinere, ellevte desember for å være nøyaktig, sjanglet jeg inn på Charles B. Towns Hospital, det velkjente opptørkingssenteret på Central Park West i New York. Jeg hadde vært der før, så jeg kjente og var allerede glad i overlegen – dr. Silkworth. Det var han som snart skulle bidra med en storartet ide som AA aldri kunne ha blitt noen suksess uten. I årevis hadde han gitt uttrykk for at alkoholisme var en sjukdom, en mental besettelse kombinert med en fysisk allergi. Men nå visste jeg at dette gjaldt meg. Jeg forsto også hvilken livsfarlig kombinasjon disse to tyrannene kunne være. Jeg håpte, selvfølgelig, i begynnelsen at jeg var blant den lille prosenten av ofre som nå og da unnslapp hevngjerrigheten deres. Men dette fjerne håpet var nå vekke. Jeg skulle få min ekstremt forferdelige opplevelse. Vitenskapens dom – besettelsen som tvang meg til å drikke og allergien som dømte meg til døden – skulle gjøre utslaget. Det var der den medisinske vitenskapen, personifisert ved denne vennlige, lille legen, begynte å passe inn. Som et redskap i hendene til en alkoholiker som snakker med en annen, var denne tosidige sannheten ei storslegge som kunne knuse den tøffe alkoholikerens ego innerst inne og legge ham vidt åpen for Guds nåde.

 

I mitt tilfelle var det selvfølgelig dr. Silkworth som svingte storslegga mens vennen min Ebbie brakte meg de åndelige prinsippene, og nåden som satte i verk den plutselige åndelige oppvåkninga på sjukehuset tre dager seinere. Jeg visste umiddelbart at jeg var et fritt menneske. Og med denne overraskende opplevelsen kom det en følelse av vidunderlig visshet om at store mengder alkoholikere en dag kunne nyte godt av denne uvurderlige gaven som hadde blitt gitt til meg.

 

På dette tidspunktet kom det en ny påvirkningskanal inn i livet mitt gjennom sidene i William James’ bok Varieties of Religious Experience. Noen hadde brakt den til sjukehusrommet mitt. Etter den plutselige opplevelsen min hadde dr. Silkworth brukt mye krefter på å overbevise meg om at jeg ikke hallusinerte. Men William James gjorde enda mer. Ikke bare kunne, sa han, åndelige opplevelser gjøre mennesker sunnere, de kunne forvandle menn og kvinner slik at de kunne gjøre, føle og tru det som inntil da hadde vært umulig for dem. Det spilte ingen rolle om disse oppvåkningene var plutselige eller gradvise; variasjonene i dem kunne være nesten uendelig. Men det viktigste resultatet av den boka var dette: I de fleste av tilfellene som blei beskrevet, så hadde de som blei forvandlet vært håpløse mennesker. I et eller annet område av livet deres som det var nødvendig å ha kontroll over, så hadde de stått overfor absolutt fiasko. Akkurat, det var slik jeg hadde vært. Ut fra absolutt nederlag, uten noe som helst håp eller tru, så hadde jeg vendt meg til ei Høyere Makt. Jeg hadde tatt første trinn i dagens AA-program – ”Innrømte at vi var maktesløse når det gjaldt alkohol, at livet vårt hadde blitt umulig å styre.” Jeg hadde også tatt tredje trinn – ”Fattet en beslutning om å overlate vår vilje og vårt liv i Guds varetekt, slik som vi oppfattet ham.” På denne måten blei jeg satt fri. Det var akkurat så enkelt, allikevel akkurat så mysteriøst, som det.

 

Denne erkjennelsen var så inspirerende at jeg øyeblikkelig sluttet meg til Oxfordgruppene. Men til deres forbløffelse insisterte jeg på å bruke all mi tid på fylliker. Dette var urovekkende for Oxfordgruppemedlemmene av to grunner. For det første så ønsket de å hjelpe til med å frelse heile verden. For det andre så hadde de hatt lite suksess med fylliker. Akkurat på den tida som jeg blei med, så hadde de arbeidet med ei gruppe alkoholikere som virkelig hadde vært en skuffende opplevelse. En av dem hadde, etter som ryktet gikk, uten noen respekt katet skoen sin gjennom et verdifullt vindu med glassmalerier i ei episkopal kirke tvers over gata fra Oxfordgruppas hovedkvarter.  De satte heller ikke særlig stor pris på mine gjentatte uttalelser om at det ikke skulle ta meg lang tid å gjøre alle fyllikene på jorda edrue. De ga med rette beskjed om at innbilskheten min fremdeles var enorm.

 

Etter omkring seks måneder med hardt arbeid med en masse alkoholikere som jeg fant i et omsorgssenter i nærheten og på Towns Hospital, begynte det å se ut som om Oxfordgruppemedlemmene hadde rett. Jeg hadde ikke fått en eneste en edru. I Brooklyn hadde vi alltid huset fullt av fylliker som budde hos oss, noen ganger så mange som fem. Den tapre kona mi, Lois, kom en gang heim fra arbeid og oppdaget at tre av dem var ganske fulle. De andre to var verre enn det. De dengte løs på hverandre med to ganger firetommers bjelkestubber. Selv om hendelser som dette fikk meg til å ta det litt roligere, så forsvant aldri den dominerende overbevisningen om at det fantes en vei til edruskap. Det var imidlertid et lyspunkt. Fadderen min Ebbie klamret seg med fare for fiasko, til sin nyfunne edruskap.

 

Hva var grunnen til alle disse fiaskoene? Viss Ebbie og jeg kunne oppnå edruskap, hvorfor kunne ikke alle de andre også finne den? Noen av de som vi arbeidet med ønsket virkelig å bli friske. Vi spekulerte dag og natt på hvorfor det ikke hendte noe særlig med dem. Kanskje de ikke kunne tåle det åndelige trykket til Oxfordgruppenes fire absolutter som gjaldt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet. Det var faktisk noen av alkoholikerne som ga uttrykk for at det var dette som var problemet. Det aggressive presset på dem om å bli gode mennesker i løpet av kort tid ville føre til at de fløy høyt som ørner i noen få uker og så endte de opp i et forferdelig tilbakefall. De klagde også på en annen type tvang – noe som Oxfordgruppemedlemmene kalte ”veiledning for andre”. Et team sammensatt av gruppemedlemmer som ikke var alkoholikere, ville sette seg ned med en alkoholiker og etter en stille stund ville de legge fram nøyaktige instruksjoner om hvordan alkoholikeren burde leve livet sitt. Så takknemlige som vi enn var overfor våre Oxfordgruppevenner, så var dette uakseptabelt. Det hadde opplagt noe å gjøre med den totale mangelen på folk som blei edrue som prega oss.

 

Men dette var ikke heile årsaken til at vi ikke lyktes. Etter noen måneder så jeg at problemet hovedsakelig hadde noe med meg å gjøre. Jeg hadde blitt svært aggressiv, svært skråsikker. Jeg snakket mye om den plutselige åndelige opplevelsen min, som om det var noe veldig spesielt. Jeg hadde spilt dobbeltrollen som lærer og predikant. Under mine formaninger så hadde jeg glømt alt om den medisinske sida ved sjukdommen vår, og at jeg hadde neglisjert behovet for en alvorlig egoreduksjon som William James la så stor vekt på. Vi brukte ikke den medisinske slegga som dr. Silkworth hadde gitt oss, akkurat når vi hadde bruk for den.

 

Til slutt, en dag, brakte dr. Silkworth meg tilbake til den rette størrelsen min. Han sa: ”Bill, hvorfor slutter du ikke å snakke så mye om den opplevelsen din med det sterke lyset. Det lyder så sprøtt. Selv om jeg er overbevist om at ikke noe annet enn en bedre moralsk standard vil gjøre alkoholikere ordentlig friske, så mener jeg virkelig at du har satt kjerra foran hesten. Poenget er at alkoholikere ikke vil ta i mot all denne moralske formaningen, før de overbeviser seg selv om at de må det. Viss jeg var deg så ville jeg først satse på å nå inn til dem med den medisinske forklaringen. Selv om det aldri har hatt noen virkning for meg å fortelle dem hvor livsfarlig sjukdommen deres er, så kan det være svært annerledes viss du, som er en tidligere håpløs alkoholiker, bringer dem de dårlige nyhetene. På grunn av den naturlige identifikasjonen som du har med alkoholikere, så kan du kanskje oppnå å bli forstått der jeg ikke kan det. Gi dem den medisinske dommen først, og slå det skikkelig fast. Dette kan muligens mykne dem opp slik at de vil godta prinsippene som virkelig vil gjøre dem friske.”

 

Kort etter denne samtalen som lagde historie, befant jeg meg i Akron i Ohio, på et forretningsoppdrag som raskt gikk i vasken. Aleine i byen så var jeg vettskremt for å havne på fylla. Jeg var ikke lenger en lærer eller en predikant, jeg var en alkoholiker som visste at han trengte en annen alkoholiker like mye som han på noen måte kunne trenge meg. Drevet av den trangen så satt jeg snart ansikt til ansikt med dr. Bob. Det blei umiddelbart klargjort at dr. Bob visste mer om åndelige saker enn jeg gjorde. Han hadde også vært i kontakt med Oxfordgruppemedlemmene i Akron. Men av en eller annen grunn så kunne han ganske enkelt ikke bli edru. Da jeg fulgte dr. Silkworths råd, så brukte jeg den medisinske slegga. Jeg fortalte ham hva alkoholisme var og nøyaktig hvor dødelig den kunne være. Dette gjorde tydeligvis noe med dr. Bob. 10. juni 1935 blei han edru og drakk aldri mer. Da dr. Bobs historie i 1939 for første gang kunne leses i boka Alcoholics Anonymous, så var et avsnitt i den trykt i kursiv. Da han fortalte om meg, så skreiv han: ”Av langt større betydning var det faktum at han var det første levende menneske som jeg noen gang hadde snakket med som, ut fra egen erfaring, visste hva han snakket om når det gjaldt alkoholisme.”

 

Dr. Silkworth hadde så men skaffet oss det manglende leddet som den kjeden av prinsipper som nå har blitt smidd til å bli de Tolv trinnene våre, aldri kunne ha blitt fullført uten. Der og da hadde den gnisten blitt tent som skulle bli til Anonyme Alkoholikere.

 

I løpet av de neste tre årene etter at dr. Bob hadde blitt frisk, utviklet de voksende gruppene i Akron, New York og Cleveland det såkalte munn-til-munn-programmet som blei brukt i pionertida vår. Da vi begynte å danne et Fellesskap som var adskilt fra Oxfordgruppene, så begynte vi å uttrykke prinsippene våre noenlunde slik:

 

            1. Vi innrømte at vi var maktesløse når det gjaldt alkohol.

            2. Vi blei ærlige overfor oss selv.

            3. Vi blei ærlige overfor et annet menneske, på tomannshånd.

            4. Vi gjorde opp for skader som vi hadde gjort mot andre.

            5. Vi arbeidet med andre alkoholikere uten å gjøre krav på ros eller penger.

            6. Vi ba til Gud om at Han måtte hjelpe oss til å gjøre dette så godt som vi kunne.

 

Til tross for at disse prinsippene blei anbefalt av hver av oss på grunn av et plutselig innfall eller fordi vi likte dem, og til tross for at de i Akron og Cleveland fremdeles holdt fast på Oxfordgruppenes absolutter som hadde med ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet å gjøre, så var dette kjernen i budskapet vårt til nykommerne fram til 1939 da de nåværende Tolv trinn blei skrevet ned.

 

Jeg husker godt den kvelden da de Tolv trinnene blei skrevet. Jeg lå til sengs ganske nedslått og lidende av et av mine innbilte mavesårangrep. Fire kapitler av boka Alcoholics Anonymous hadde blitt skissert og lest på møter i Akron og New York. Vi fant raskt ut at alle og enhver ønsket å være forfatter. Kranglene om hva som skulle være med i den nye boka vår, var forferdelige. For eksempel så ville noen ha ei reint psykologisk bok som skulle trekke inn alkoholikerne uten å skremme dem. Vi kunne fortelle dem om den ”Gudegreia” etterpå. Noen få som blei ledet av vår flotte venn fra sørstatene, Fitz M., ville ha ei ganske kristen bok som inneholdt noen av de dogmene vi hadde plukket med oss fra kirkene og hjelpesentrene som hadde forsøkt å hjelpe oss. Jo sterkere disse argumentene blei, jo mer følte jeg meg plassert midt i mellom. Det blei klart at jeg ikke skulle bli forfatteren i det heile tatt. Jeg skulle bare bli en megler som ville avgjøre innholdet i boka. Dette betydde imidlertid ikke at det ikke var en voldsom entusiasme for foretaket. Hver og en av oss var hemningsløst oppglødd av den muligheten dette innebar for å få fram budskapet vårt til alle de tallløse alkoholikerne som fremdeles ikke kjente til det.

 

Da vi hadde nådd fram til kapittel fem så virket det som om det var på høy tid å uttrykke hva programmet vårt virkelig gikk ut på. Jeg husker at jeg i tankene mine gikk gjennom de mun-til-munn-setningene som blei brukt den gang. Etter å ha rablet dette ned, så viste det seg å være de seks som er nevnt ovenfor. Da kom den ideen at programmet vårt burde være mer nøyaktig og klart uttrykt. Lesere som var langt borte fra oss ville måtte ha en nøyaktig samling av prinsipper. Da jeg kjente til alkoholikerens evne til å komme med bortforklaringer, måtte det skrives noe som var vanntett. Vi kunne ikke la leseren sno seg unna noe sted. Dessuten ville en mer utfyllende tekst være til hjelp i de neste kapitlene, hvor vi ville være nødt til å vise nøyaktig hvordan programmet for å bli frisk burde bli satt ut i livet.

 

 Omsider begynte jeg å skrive på ei billig blokk med gult papir. Jeg delte munn-til-munn-programmet opp i mindre deler, mens jeg utvidet rammen betydelig. Da jeg følte meg uinspirert så blei jeg overrasket over at jeg i løpet kort tid, kanskje en halvtime, hadde skrevet ned noen klart uttrykte prinsipper, som da jeg talte dem viste seg å være tolv stykker. Og av en eller annen uforklarlig grunn så hadde jeg flyttet tanken om Gud inn i Trinn to, heilt i begynnelsen av programmet. Dessuten så hadde jeg omtalt Gud på en ganske frisinnet måte gjennom de andre Trinnene. I et av Trinnene hadde jeg til og med foreslått at nykommeren skulle gå ned på kne.

 

Da dette dokumentet blei lagt fram på møtet i New York, så var protestene mange og høylytte. Våre agnostiske venner godtok slett ikke tatt tanken om å knele. Andre sa at det i det heile tatt var altfor mye snakk om Gud. Og uansett, hvorfor skulle det være Tolv trinn når vi hadde klart oss med fem eller seks? La oss bevare det enkelt, sa de.

 

Denne typen opphetet diskusjon fortsatte i dager og netter. Men ut av alt dette kom det noe som viste seg å være en kjempesuksess for Anonyme Alkoholikere. Den agnostiske delen av oss, ledet av Hank P. og Jim B., overbeviste oss til slutt om at vi måtte gjøre det enklere for folk som de selv ved å bruke uttrykk som ”ei Høyere Makt” eller ”Gud slik som vi oppfatter ham.” Disse formuleringene har, som vi så godt vet i dag, vist seg å være livreddere for mang en alkoholiker. De har satt tusener i stand til å ta fatt der hvor ingen kunne ha gjort det viss vi hadde latt Trinnene være nøyaktig slik jeg opprinnelig hadde skrevet dem ned. Heldigvis for oss så var det ingen andre forandringer i det opprinnelige utkastet og antallet Trinn var fremdeles tolv. Lite ante vi den gang om at de Tolv trinnene våre snart ville bli godtatt i vide kretser av presteskapet tilhørende alle trosretninger og til og med av våre nyere venner, psykiaterne.

 

Dette lille historiefragmentet burde kunne overbevise de mest skeptiske om at ingen oppfant Anonyme Alkoholikere.

 

Det blei bare til – ved hjelp av Guds nåde.